Forhåndsvisning
Herodot's Historier: En vennlig prat om antikkens verden og Perserkrigene
Ok, la oss dykke ned i Herodot's "Historiae," som vi ofte kaller "Historiene." Tenk på det som den aller første historieboka, skrevet helt tilbake på 400-tallet f.Kr. Herodot, som noen ganger kalles "historiens far," bare skrev ikke ned fakta; han var en reisende, en intervjuer og en historieforteller som prøvde å finne ut hvorfor ting skjedde, spesielt den store oppvasken kjent som de gresk-persiske krigene. Denne boka er KJEEMPESTOR, og den er mye mer enn bare en kamp-for-kamp-rapport. Herodot ville forklare konflikten mellom grekerne og perserne, men for å gjøre det, tok han oss med på en virvelvindtur gjennom den antikke verden. Vi snakker Egypt, Skythia, Lydia, Persia selv – du nevner det, han har sannsynligvis vært der eller snakket med noen som har vært det. Han er nysgjerrig på alt: skikker, geografi, religioner, myter og personlighetene til konger og helter. Se for deg at du sitter ned med en supernysgjerrig venn som nettopp har kommet tilbake fra et episk globetrotter-eventyr, full av historier, noen ville, noen seriøse, og de prøver å sette sammen dette enorme historiske puslespillet. Det er litt den stemningen her. Herodot spør konstant: "Hvorfor skjedde dette?" og "Hva skjer med disse folka?"
Det Store Bildet: Hvorfor i alle dager gikk perserne og grekerne til krig?
Herodot setter scenen ved å forklare at dette ikke bare var en plutselig eksplosjon. Det var en oppbygging, en serie hendelser og nag som strakte seg over mange år. Hovedkatalysatoren, slik han legger det frem, var det ekspansjonistiske ambisjonene til det persiske imperiet som kolliderte med den uavhengige ånden til de greske bystatene.
Den Ioniske Revolten:
Dette er der mye av trøbbelet virkelig startet. De greske byene på kysten av Lilleasia (dagens Tyrkia) var under persisk styre. De var ikke akkurat superglade for det, og til slutt gjorde de opprør. Athen og Eretria sendte noen skip for å hjelpe til, noe som, ikke overraskende, gjorde perserne, spesielt kong Dareios, ganske forbanna. Å brenne Sardis, en viktig persisk by, var en stor greie, og Dareios sverget hevn.
Persisk Imperialisme:
Det persiske imperiet var supermakten i sin tid. Det var enormt, strakte seg fra India til Egypt, og utrolig rikt. Dareios og hans etterfølger, Xerxes, så de uavhengige, ofte kranglende, greske bystatene som en potensiell trussel eller, i det minste, en hindring for deres dominans i Egeerhavet. De ville bringe Hellas inn i imperiet sitt, akkurat som de hadde gjort med så mange andre steder.
Kulturelle Forskjeller og Oppfatninger:
Herodot bruker MASSE tid på å beskrive de kulturelle forskjellene. Grekerne verdsetter frihet og selvstyre (i hvert fall blant sine borgere). Perserne styrte et enormt, multi-etnisk imperium med en sentralisert monarki. Disse ulike livsformene og politiske systemene skapte en grunnleggende spenning. Pluss, det var ofte misforståelser og ulike tolkninger av hendelser – det den ene siden så som en nødvendig kontrollhandling, så den andre som tyrannisk aggresjon.
Gnisten:
Brenningen av Sardis under den Ioniske revolten var den umiddelbare utløseren for Dareios. Han sendte utsendinger som krevde "jord og vann" (et symbol på underkastelse) fra de greske byene. Mange fulgte, men noen, berømt nok folkene i Athen og Sparta, nektet og drepte til og med de persiske utsendingene. Dette var en stor fornærmelse, og Dareios var fast bestemt på å straffe Athen og Eretria for deres rolle i opprøret og deres trassighet. Så krigen handlet ikke bare om land eller ressurser; det var en kollisjon mellom imperier, en kamp for frihet, og en kollisjon av kulturer, alt drevet av historiske nag og stolthet. Herodot gjør det klart at å forstå disse underliggende faktorene er nøkkelen til å forstå de massive invasjonene som fulgte.